Historie fra psykiatrien

Noen sitater fra boken til Arnhild Lauveng, I morgen var jeg alltid en løve:

".... da det var over ett år siden siste luftetur, gikk det vel opp for de ansvarlige på avdelingen at det var lenge å holde noen innelåst uten frisk luft. Dermed ble det bestemt at jeg skulle få et frivillig tilbud om å bli luftet - i bånd. Jeg gav de ansatte av lommepengene mine, og de gikk til en dyrebutikk og kjøpte en solid hundelenke i lær. Denne festet de rundt livet mitt, inni beltestroppene på buksa, trakk enden av båndet gjennom den løkka man egentlig skal holde i og holdt selv godt fast i den enden der man vanligvis fester en hund. Og så gikk vi på tur."

"De var politi og jeg var en utilregnelig pasient uten hender, og kunne ikke engang tørke vekk tårene mine. De sa de kunne ta fra meg bamsen. Det var selvfølgelig også sant, og det beviste de ved å gjøre det. De nappet den fra meg og heiv den i papirkurven. De sa at hvis jeg ikke var snill og stille ville de kaste den ut av vinduet og jeg ville aldri få den igjen. Jeg gråt og bad. De lo. Jeg akte meg bortover gulvet og forsøkte å lirke Bamse ut av papirkurven, noe som ikke var spesielt lett siden hendene mine var festet så høyt oppe på ryggen. Jeg så sikkert veldig dum ut, for de lo hele tiden. To ganger, når jeg var nesten ferdig, dyttet de til meg med støvlene så jeg falt, men jeg begynte på nytt igjen. Jeg sølte ut papir, og de tvang meg til å rydde opp etter meg, med munnen."

"Men tvang gjør noe med deg. (...) Men ydmykelser og vold er ikke nødvendig. (...) Men andre har dratt meg over dørterskler så hodet slo i gulvet på motsatt side, presset meg mot betonggulv, kjørt knær inn i korsryggen min og presset hodet mitt ned i puter for at mangelen på luft skulle hindre meg i å gjøre motstand. Det gjør vondt. Jeg har fortsatt fysiske smerte som holder meg våken om natta, og selv om det er mye sjeldnere nå, er marerittene ennå ikke helt borte. Jeg verker fortsatt i håndleddene når jeg må omgås politifolk. Det er av og til en del av jobben min, og jeg gjør det, uten problemer, men jeg kjenner det alltid, der håndjernene satt."

"Jeg har flere ganger blitt truet med belteseng."Hvis du ikke kan oppføre deg, så....". (...) Men i begynnelsen, første gangen, var jeg vettskremt. Da satte de beltesengen inn på rommet mitt, ved siden av den vanlige sengen, så den skulle "stå klar", og der sto den i flere døgn. Jeg var så redd at jeg ikke fikk sove om natta, og det ble ikke bedre av den stadige trusselen:"oppfør deg, ellers..."

Lauveng er nå psykolog. Hun var psykiatrisk pasient i nesten 10 år.

Les også dette på psykolog Reidun Uelands hjemmeside.