Selvmord og psykisk lidelse

Sjefredaktøren i Stavanger Aftenblad er en av dem som påstår at nærmere 90 prosent av selvmordsofre har en psykiatrisk lidelse på dødstidspunktet, og at denne lidelsen ofte er udiagnostisert og ubehandlet.

Han, og andre, bør lese artikkelen En farlig diskurs ved forståelse av selvmord av psykolog Kari Dyregrov, som blant annet skriver:

"Vi er mange, samfunnsvitere, psykologer og andre, innenfor det suicidologiske fagfeltet som mener det er svært uheldig når det gang på gang skrives og sies at «90 prosent av de som tar sitt liv, har en psykisk sykdom/psykisk lidelse». Dette er nesten blitt en sannhet fordi det skjer så ofte, og det kommer få motforestillinger ut til folk. Diskursen stammer i hovedsak fra den medisinske og psykiatriske tradisjonen, der sykdomsmodellen er den dominerende. Vi leser nok den samme litteraturen og ser de samme tallene, så uenigheten går mest på hvordan tallene fremstilles. For folk flest forveksles slik omtale med at 90 prosent er definert syke når de tar livet sitt. Fokus på årsakssammenhenger tones ned eller blir borte. Det som fører til fortvilelsen og eventuelt depresjonen, blir ikke det sentrale. Hvorvidt de har passet inn i kategorien i en dag, en uke eller et år, sier prosentangivelsen ingenting om. Vi vet at det er en langt, langt lavere prosent enn 90 som er diagnostisert med en psykisk sykdom når de tar livet sitt, men at svært mange muligens ville kunne ha passet i en diagnosekategori dersom de ble kategorisert etter medisinsk diagnostisering idet de tok livet sitt.

Dessuten er det både utilstrekkelig og farlig å fokusere på årsak til selvmord hovedsakelig som betinget av «psykisk sykdom». Utilstrekkelig fordi «den psykiske sykdommen» i alle fall bare er en delforklaring og ikke i seg selv hele årsaksbildet ved selvmord eller selvmordsforsøk.

Livskrisen kan henge sammen med diagnostisert psykisk sykdom eller ikke – og, som tidligere nevnt, oftest ikke. Poenget er at det ikke er en eventuell psykisk lidelse som i seg selv gir hele forklaringen på hvorfor det ble for mye for akkurat dette mennesket på akkurat dette tidspunktet i livet. For at forståelsen skal bli fruktbar, må den inkludere kunnskaper om flest mulig av livsbelastningene til hvert suicidalt individ i hele sin sosiale sammenheng og gjennom livsløpet. Uansett hvordan man vil beskrive tilstanden idet et menneske tar sitt liv, er det viktig å få frem at det oftest dreier seg om personer som der og da ikke ser noen vei ut av en livskrise. "

En bemerkning også til sjefredaktøren om at "scientologene fritt [bruker] dette dødsfallet i organisasjonens vedvarende kamp mot psykiatrien":
Ikke glem at psykiatrien bruker scientologien mot ikke-scientologer som kritiserer psykiatrien, ved at de mistenkeliggjøres for å være scientologer!

Blant andre har Peter Breggin, en kjent, kritisk psykiater, blitt mistenkeliggjort av norsk psykiatri for at han kanskje kunne være scientolog ("Vi vet det jo ikke, men...").

Og klikker man på linken Om psykiatriske diagnoser i denne bloggen, kommer man til psykologen Paula Caplan, som må understreke at hun ikke er scientolog - bare fordi hun er kritisk til psykiatriens diagnoser.

Heller ingen på vår blogg er scientologer.