Avslørende - eller ris til egen bak

Manipulerer

- Forskning har vist at det er hyppigere tilbakefall blant de med dyssosial personlighetsforstyrrelse som får behandling, enn blant dem som ikke får behandling, sa Nygaard.

- Altså. Går det bedre hvis man ikke får behandling, spurte dommer Kim Heger.

- Ja, det har forskning vist.

- Psykologisk og psykiatrisk behandling bidrar til at pasientene lærer seg å manipulere psykiaterne, svarte Nygård.

Etter rettsmøtet forklarte Nygaard og Nordeng dette merkelige fenomenet.

- Dette er basert på flere studier av effekten av behandling på disse pasientene. Det kan se ut som om pasientene lærer seg psykiaterens språk og begreper.

How To Keep A Healthy Level Of Insanity

1. At lunch time, sit in your parked car with sunglasses on and point a hair dryer at passing cars. See if they slow down.

2. Page yourself over the intercom. Don't disguise your voice.

3. Every time someone asks you to do something, ask if they want fries with that.

4. Put your garbage can on your desk and label it "in"

5. Put decaf in the coffee maker for 3 weeks. Once everyone has Gotten over their caffeine addictions, switch to espresso.

6. In the memo field of all your checks, write "for sexual favors".

7. Finish all your sentences with "in accordance with the prophecy."

8. Dont use any punctuation marks

9. As often as possible, skip rather than walk.

10. Ask people what sex they are. Laugh hysterically after they answer.

11. Specify that your drive-through order is "to go".

12. Sing along at the opera.

13. Go to a poetry recital and ask why the poems don't rhyme.

14. Put mosquito netting around your work area. Play a tape of jungle sounds all day.

15. Five days in advance, tell your friends you can't attend their party because you're not in the mood.

16. Have your coworkers address you by your wrestling name, Rock Hard Kim.

17. When the money comes out the ATM, scream "I won!", "I won!" "3rd time this week!!!!!"

18. When leaving the zoo, start running towards the parking lot, yelling "run for your lives, they're loose!!"

19. Tell your children over dinner. "due to the economy, we are going to have to let one of you go."

And the final way to keep a healthy level of insanity.......

20. Send this as an e-mail to everyone in your address book, even if they sent it to you or asked you not to send them stuff like this.

Farlige fordommer

- Hele poenget med en psykolog er jo at vedkommende skal kunne hjelpe pasienten på rett vei, slik at man ikke begår drastiske ting, sier advokat John Chr. Elden.

Tror han folk som begynner hos psykolog er potensielt farlige???
At det er derfor folk går hos psykolog?

Seminar

Vi har fått vite om et seminar i juni, og bringer derfor nyheten videre:

fagforum for psykisk helsearbeid inviterer til seminar

I 2008 er det ti år siden videreutdanning i psykisk helsearbeid startet opp.

Seminaret «Vi bærer psykisk helsearbeid videre» finner sted tirsdag 10. juni 2008 kl. 9 – 16 i Håndverkeren kurs- og konferansesenter, Rosenkrantzgt. 7, Oslo. Kr. 200,- betales direkte i døren.

Visjoner:

• Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk helse.

• Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. Hold fokus på mestring av hverdagsliv, på ressurser og kompetanse - ikke avvik, symptomer og diagnoser.

• Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog må komme først. Hjelpen må forankres i folks egne erfaringer av hva som er til best hjelp.

• Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. Hjelpen må være frivillig og tjenestetilbudet må være mangfoldig slik at folk får reelle valgmuligheter.

• Ulike levemåter og annerledestenkende/følende må anerkjennes som menneskelige. Stigmatisering og sosial eksklusjon må påtales og stoppes. Menneskerettighetene må fokuseres og overholdes.

• Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner. Den profesjonsbaserte makten må identifiseres og reduseres. Ansett flere mennesker med brukererfaring som sin viktigste kompetanse.

• Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. Etabler ett tjenestenivå med en ledelse – forankret lokalt.

Like ille i fengsel

Fengselsledelsen ved Ila landsfengsel vurderer å melde Norge inn for den europeiske torturovervåkingskomiteen. Sinnslidende fanger legges i reimer.

Fengselet selv mener de begår grove overtramp mot alvorlig sinnslidende fanger som skulle hatt et psykiatrisk behandlingstilbud. Derfor vurderer fengselsledelsen altså å melde Norge inn for den europeiske torturovervåkingskomiteen.

Isolert fra de andre fangene på Ila Landsfengsel sitter de alvorlig sinnslidende. Noen av dem er så syke at de prøver å påføre seg alvorlige skader, eller de gjør forsøk på selvmord. Når selvskadingen og selvmordforsøkene ikke tar slutt havner de innsatte på isolat og i lærreimer, fordi det ikke finnes andre løsninger.

- Dette er uverdig og uetisk. Det er på ingen måte medisinsk forsvarlig å være nødt til å ty til sånne grep, sier fengselslegen på Ila, Brita Kumle.

- Det er en umenneskelig behandling av syke mennesker. Det som foregår er rettsstridig og i strid med europeiske menneskerettigheter, sier fengselsdirektøren.

Like ille i fengsel som i psykiatrien altså.

NRK vet at det allerede foreligger et brev i justisdepartementet der Norge og forholdene på Ila trolig vil bli meldt inn for det europeiske torturovervåkingskomiteen.

Selvmord og psykisk lidelse

Sjefredaktøren i Stavanger Aftenblad er en av dem som påstår at nærmere 90 prosent av selvmordsofre har en psykiatrisk lidelse på dødstidspunktet, og at denne lidelsen ofte er udiagnostisert og ubehandlet.

Han, og andre, bør lese artikkelen En farlig diskurs ved forståelse av selvmord av psykolog Kari Dyregrov, som blant annet skriver:

"Vi er mange, samfunnsvitere, psykologer og andre, innenfor det suicidologiske fagfeltet som mener det er svært uheldig når det gang på gang skrives og sies at «90 prosent av de som tar sitt liv, har en psykisk sykdom/psykisk lidelse». Dette er nesten blitt en sannhet fordi det skjer så ofte, og det kommer få motforestillinger ut til folk. Diskursen stammer i hovedsak fra den medisinske og psykiatriske tradisjonen, der sykdomsmodellen er den dominerende. Vi leser nok den samme litteraturen og ser de samme tallene, så uenigheten går mest på hvordan tallene fremstilles. For folk flest forveksles slik omtale med at 90 prosent er definert syke når de tar livet sitt. Fokus på årsakssammenhenger tones ned eller blir borte. Det som fører til fortvilelsen og eventuelt depresjonen, blir ikke det sentrale. Hvorvidt de har passet inn i kategorien i en dag, en uke eller et år, sier prosentangivelsen ingenting om. Vi vet at det er en langt, langt lavere prosent enn 90 som er diagnostisert med en psykisk sykdom når de tar livet sitt, men at svært mange muligens ville kunne ha passet i en diagnosekategori dersom de ble kategorisert etter medisinsk diagnostisering idet de tok livet sitt.

Dessuten er det både utilstrekkelig og farlig å fokusere på årsak til selvmord hovedsakelig som betinget av «psykisk sykdom». Utilstrekkelig fordi «den psykiske sykdommen» i alle fall bare er en delforklaring og ikke i seg selv hele årsaksbildet ved selvmord eller selvmordsforsøk.

Livskrisen kan henge sammen med diagnostisert psykisk sykdom eller ikke – og, som tidligere nevnt, oftest ikke. Poenget er at det ikke er en eventuell psykisk lidelse som i seg selv gir hele forklaringen på hvorfor det ble for mye for akkurat dette mennesket på akkurat dette tidspunktet i livet. For at forståelsen skal bli fruktbar, må den inkludere kunnskaper om flest mulig av livsbelastningene til hvert suicidalt individ i hele sin sosiale sammenheng og gjennom livsløpet. Uansett hvordan man vil beskrive tilstanden idet et menneske tar sitt liv, er det viktig å få frem at det oftest dreier seg om personer som der og da ikke ser noen vei ut av en livskrise. "

En bemerkning også til sjefredaktøren om at "scientologene fritt [bruker] dette dødsfallet i organisasjonens vedvarende kamp mot psykiatrien":
Ikke glem at psykiatrien bruker scientologien mot ikke-scientologer som kritiserer psykiatrien, ved at de mistenkeliggjøres for å være scientologer!

Blant andre har Peter Breggin, en kjent, kritisk psykiater, blitt mistenkeliggjort av norsk psykiatri for at han kanskje kunne være scientolog ("Vi vet det jo ikke, men...").

Og klikker man på linken Om psykiatriske diagnoser i denne bloggen, kommer man til psykologen Paula Caplan, som må understreke at hun ikke er scientolog - bare fordi hun er kritisk til psykiatriens diagnoser.

Heller ingen på vår blogg er scientologer.

Bok av Espen Schaanning

Jon Nessa har en anmeldelse av Espen Schaannings bok Makt og viten i siste nummer av Legeforeningens tidsskrift.

Han skriver:

"Kunnskapen om dei unormale skulle nyttast til å disiplinere, kontrollere, oppdra, forbedre, helbrede. Kunnskap gav makt, makt gav kunnskap, avvikande åtferd blei underlagt bestemte maktmekanismar, som institusjonalisering, disiplinering, forhøyr og fengsel.

Det er denne dynamikken mellom makt, kunnskap og avvik Espen Schaanning har som hovudtema i denne boka. Schaanning er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Eg oppfattar han som ei kritisk røyst i debatten om kva kunnskap og viten er og korleis den fungerer i vår tid."

Tett i pappen?

Føler du deg ikke bra?

Er du samtidig blant dem av oss som foretrekker psykofarmaka i flytende form?

Dagbladet har testet pappvin.

Et meget bra alternativ til for eksempel Valium, da det skal mye til før pasienten utvikler avhengighet. Bivirkningene er vanligvis kun av forbigående art, og noen ganger er de veldig morsomme.

Uryddig kvinne

I går var det hundre år siden Aasta Hansteen, kvinnesakskjemper, målsakskvinne og Norges første kvinnelige yrkeskunstner, døde. Hun var utskjelt og mobbet i sin samtid.

Klassekampen intervjuer Elisabeth Aasen og Anne Wichstrøm om henne i dag.

- Hun var helt klart en eksentrisk og besynderlig kvinne. Hun snakket høyt, drakk på utesteder og sa merkelige ting. Det virker som om hun var helt blottet for hemninger når det gjaldt å gi uttrykk for sine meninger, og det var det ingen forståelse for i samtiden. Kvinner kunne ikke være eksentriske på den tiden. Hun ble en slags komisk figur, en byoriginal. Folk mobbet henne både i offentligheten og på gaten.

- Kanskje hun bare var uvanlig og eksentrisk, eller kanskje hun hadde en eller annen form for psykisk lidelse som ikke har blitt diagnostisert, sier Wichstrøm.

Om det siste er "riktig", så takk og pris for at hun ikke ble "fanget opp" av psykiatrien. Tror Wichstrøm at det hadde vært en fordel for kvinnesaken?

Kvinner som har villet gjøre som de vil, har aldri psykiatrien hatt sansen for.

Ikke for kunsten deres heller.

Det er bare å lese den "psykiatriske patografien" om Amalie Skram, som en psykiater skrev så sent som på 1990-tallet.

Det verste man noen gang har lest.

Sykdommer?

I et innlegg i Aften fredag skriver psykiater Svein Haugsgjerd:

Psykiske lidelser skiller seg fra de typiske somatiske sykdommene på mange måter. De diagnostiske kategoriene hviler på beskrivelse av adferd og ikke på objektive biologiske indikatorer. Derfor kan en og samme diagnose dekke høyst ulike individuelle helhetsbilder, og respondere helt ulikt på ulike behandlingstilbud. En og samme person kan få mange diagnoser, ikke fordi de lider av flere sykdommer, men på grunn av overlappende symptomkriterier.

Legg merke til den siste setningen. Tenk om man skulle gjøre det samme innen somatikken. Dersom du hadde symptomer som tilsa at du ikke var frisk, kunne du altså få diagnoser for en rekke sykdommer - uten tanke på årsak.

Og så presterer psykiateren å si at de stakkars fagfolkene blir stigmatisert:

Det negative stigmaet som knytter seg til psykiske lidelser, smitter lett over på oss som arbeider med psykiske lidelser.

Odd Steffen Dalgard sier i en kronikk i Dagbladet:

Fortsatt er det [...] psykiatrien som gjennom sitt diagnosesystem forvalter den psykiatriske sykdomsmodell, som på mange måter påvirker samfunnets holdninger til psykiske lidelser.

Og sjekk denne kronikken i Aftenposten 3. mars i diskusjonen om rase-begrepet:

[...] jøden er overdeterminert i sin selvforståelse av en antisemittisk idé om det jødiske: Som oss alle, former jøden sin selvforståelse ut fra det han møter i Den Andres blikk [...]

Hvem er det som har forvaltet definisjonsmakten til å dele seg selv og andre inn i raser?

Tilsynelatende nøytrale og objektive inndelinger har ofte vist seg å romme fordommer, maktinteresser, verdier og vurderinger som språket vi bruker om oss og de andre fortsatt er gjennomsyret av.

Vi vil sterkt fremheve seks grunner til å unngå å bruke "rase"-begrepet om mennesker:

1) Raser er ikke naturgitte eller essensielle, men språklig og historisk skapte størrelser.
2) De som skriftlig eller muntlig taler om menneskeraser, gjør det som oftest uten noen påfølgende definisjon eller reservasjoner mot den utbredte misoppfatningen at det finnes biologisk distinkte og vitenskapelig begrunnede menneskeraser.
3) Som debatten i Aftenposten tydelig har illustrert, kan denne omtrentlige og innforståtte bruken av rasebegrepet gi næring til den allerede utbredte troen på biologisk begrunnede og essensielle raser og raseforskjeller.
4) Den som anvender og gir legitimitet til å bruke rasebegrepet om mennesker, kan ikke kontrollere hvordan dette brukes eller misbrukes videre av andre språkbrukere.
5) Det finnes sterke økonomiske og politiske grupperinger som har interesser av at disse omtrentlighetene og misforståelsene skal vinne fotfeste i samfunnet og legitimere diskriminerende praksis og skjevfordeling i forhold til sårbare minoritetsgrupper.
6) Det finnes også sterke politiske grupperinger som har interesse av å forklare diskriminerende praksis med påståtte genetiske raseegenskaper hos de diskriminerte gruppene selv.

Sammenlikne med diagnostikken innen psykiatrien!

Bra, Dagbladet!

Dagbladet støtter i dag på lederplass Gro Hillestad Thunes krav om at politikere og myndigheter straks gir menneskerettighetene en reell og tydelig plass i det psykiske helsevern i stedet for velmenende prat.

BRA!

På tur med Berit Ås

I dag fyller hersketeknikk-begrepets opphavskvinne, Berit Ås, 80 år. I den forbindelse publiserer vi et innlegg av en kvinne som viser at det er viktig å ikke overse over- og underordning knyttet til ulike typer status når det fokuseres på hersketeknikker. Det er nemlig ikke bare kjønnsmakt som hersker.

For en del år siden var jeg bruker av et senter for kvinner med voldserfaringer. Senteret hadde ansatte med ulike typer profesjonsbakgrunn, samtlige kvinner, og hadde en uttalt feministisk profil. Alle ble inkludert i et stort VI, og det ble aldri snakket om at det kunne finnes motsetninger eller ulike interesser hos ansatte og brukere.

Men så ga ansatte ved senteret ut en fagbok. Om oss. De fleste kvinnene som brukte senteret fikk lyst til å lese boka. Da vi etterlyste innkjøp av et par utlånseksemplarer, ble vi møtt med taushet (de ansatte hadde egne eksemplarer). Så jeg argumenterte med at brukerne var forfatternes viktigste kunnskapskilde - og ja, uten oss hadde det vel neppe blitt noen bok. Da jeg kalte den avvisende holdningen klassebasert undertrykking, utbrøt daglig leder: "Du har tatt helt av!" Siden jeg gikk til samtaler hos senterets psykolog, hadde hun vel dekning for påstanden.

Like etter skulle hele senteret på en weekendtur. Jeg ble svært glad over at brukerne ble oppfordret til å bidra med "program" på turen. Grunnet tidspress og økonomi ble det dessverre ikke anledning til å planlegge noe realt bøllekurs, men jeg kom til å tenke på Berit Ås' klassiske video om hersketeknikker. Jeg informerte ledelsen om mitt bidrag og leide videoen på biblioteket. Det kom ingen innvendinger, og jeg fikk høre jeg var "flink" som tok et initiativ.

Jeg tilbød meg også å lage mat, selv om vi hadde med en "frivillig" dame som kokk. På lørdag kveld skulle det grilles, og jeg hadde foreslått å lage en potetsalat. Den var alltid populær i familien, og når mannen min og jeg hadde gjester. Men profesjonelle hjelpere kan ha en tendens til å bli vel omsorgsfulle overfor klienter. Derfor hadde senterets ansatte - for sikkerhets skyld - kjøpt inn dobbelt så mange kilo poteter som jeg trengte, i tilfelle jeg ikke skulle klare oppgaven... Jeg ble målløs da jeg så alle potetene som var med på turen - og så hjem igjen. Men potetbæring er i det minste godt for armmuskulaturen.

Verre var det at de ansatte hadde glemt å sette visning av Berit Ås-videoen, med påfølgende diskusjon, opp på programmet. Mange av brukerne hadde gledet seg til å se videoen, særlig de yngste som ikke hadde hørt om den før. Den siste dagen satte jeg den derfor bare i maskinen, fordi det ikke var noe annet program på formiddagen. Da ble det plutselig en uvanlig hektisk aktivitet blant de ansatte; vi ble stadig avbrutt, og selv om vi fikk sett en del av Berit Ås, hørte ingen hva hun sa.

Likevel uttrykte flere at de hadde lært en hel del om hersketeknikker i løpet av helga.

Menneskerettigheter og psykiatri

Lederen i Dagens Medisin skriver i dag om menneskerettigheter og psykiatri, med utgangspunkt i den nye boka til Gro Hillestad Thune.

Det står blant annet å lese:

"Det er bevisst gjort av Hillestad Thune å la pasientenes stemmer bli hørt uimotsagt, det er for så vidt et prisverdig prosjekt, og til tider ganske skremmende. For pasientenes egne opplevelser av overgrep er også en del av virkeligheten, den delen av virkeligheten som finner sted før «omsorgsapparatet» bortforklarer, rasjonaliserer eller skylder på ressursmangel. Vi vet fra «historier fra innsiden» at pleiere og leger til tider føler seg som fanger av et system og at de i løpet av kort tid i de psykiatriske institusjonene står i fare for å utvikle behandlingsformer og tilnærmingsmåter overfor pasientene som for utenforstående oppleves som grelle overgrep.

Legger vi til at Norge er blant de land i Europa som har det høyeste antallet tvangsinnlagte, synes vi å stå overfor et problem som er betydelig underfokusert."

"Vi må gjøre noe med den definisjonsmakten som utøves mange steder i det psykiske hjelpeapparatet i slike saker, en makt som der den utføres, gjør pasientene til brikker i et spill som ikke er en menneskerettsnasjon verdig."

Gro Hillestad Thune har også en kronikk i Dagbladet i dag.

Evidensbasert praksis

Siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening inneholder blant annet denne (kritiske) artikkelen om evidensbasert praksis.

Sitater fra artikkelen:

"En ung mann som levde isolert, ble henvist på grunn av vrangforestillinger. Han hadde også tannlegeskrekk og råtne og illeluktende tenner, og torde derfor ikke å snakke med folk. Psykologen hjalp til med å finne finansiering og en interessert tannlege, og mannen fikk etter hvert et sett av pene nye tenner. Etter mange stunder foran speilet og samtaler med psykologen begynte han forsiktig å smile til arbeidskolleger og siden til jenter. Han fant seg en kjæreste, fikk flere venner på jobben, og vrangforestillingene ble borte."

"Den praktiserende psykolog handler altså i forhold til historisk gitte personer i samspill med historisk gitte omgivelser. Valg av terapeutiske intervensjoner må derfor foretas i forhold til de unike personene i sine unike situasjoner og kan ikke bli styrt av forskningsresultater på gruppenivå. Dette er tilfellet fordi det unike alltid inneholder mange omstendigheter som ikke er blant de variabler som er undersøkt empirisk. Hvis det å smile er vist empirisk ofte å underlette kontakt med andre, så vil denne generaliseringen ikke holde når personen har råtne, illeluktende tenner, og heller ikke når smilet virker falskt, fastklistret, overdrevet, osv. Det unike spiller en så dominerende rolle i menneskelige relasjoner at de fleste generaliseringer blir usikre. For et menneske er det avgjørende å bli sett og reagert på i sin unikhet og ikke bare som medlem av en kategori."

En prinsipiell innvending blir likevel: Hvor blir det av pasientens valg av behandling?

Historie fra psykiatrien

Noen sitater fra boken til Arnhild Lauveng, I morgen var jeg alltid en løve:

".... da det var over ett år siden siste luftetur, gikk det vel opp for de ansvarlige på avdelingen at det var lenge å holde noen innelåst uten frisk luft. Dermed ble det bestemt at jeg skulle få et frivillig tilbud om å bli luftet - i bånd. Jeg gav de ansatte av lommepengene mine, og de gikk til en dyrebutikk og kjøpte en solid hundelenke i lær. Denne festet de rundt livet mitt, inni beltestroppene på buksa, trakk enden av båndet gjennom den løkka man egentlig skal holde i og holdt selv godt fast i den enden der man vanligvis fester en hund. Og så gikk vi på tur."

"De var politi og jeg var en utilregnelig pasient uten hender, og kunne ikke engang tørke vekk tårene mine. De sa de kunne ta fra meg bamsen. Det var selvfølgelig også sant, og det beviste de ved å gjøre det. De nappet den fra meg og heiv den i papirkurven. De sa at hvis jeg ikke var snill og stille ville de kaste den ut av vinduet og jeg ville aldri få den igjen. Jeg gråt og bad. De lo. Jeg akte meg bortover gulvet og forsøkte å lirke Bamse ut av papirkurven, noe som ikke var spesielt lett siden hendene mine var festet så høyt oppe på ryggen. Jeg så sikkert veldig dum ut, for de lo hele tiden. To ganger, når jeg var nesten ferdig, dyttet de til meg med støvlene så jeg falt, men jeg begynte på nytt igjen. Jeg sølte ut papir, og de tvang meg til å rydde opp etter meg, med munnen."

"Men tvang gjør noe med deg. (...) Men ydmykelser og vold er ikke nødvendig. (...) Men andre har dratt meg over dørterskler så hodet slo i gulvet på motsatt side, presset meg mot betonggulv, kjørt knær inn i korsryggen min og presset hodet mitt ned i puter for at mangelen på luft skulle hindre meg i å gjøre motstand. Det gjør vondt. Jeg har fortsatt fysiske smerte som holder meg våken om natta, og selv om det er mye sjeldnere nå, er marerittene ennå ikke helt borte. Jeg verker fortsatt i håndleddene når jeg må omgås politifolk. Det er av og til en del av jobben min, og jeg gjør det, uten problemer, men jeg kjenner det alltid, der håndjernene satt."

"Jeg har flere ganger blitt truet med belteseng."Hvis du ikke kan oppføre deg, så....". (...) Men i begynnelsen, første gangen, var jeg vettskremt. Da satte de beltesengen inn på rommet mitt, ved siden av den vanlige sengen, så den skulle "stå klar", og der sto den i flere døgn. Jeg var så redd at jeg ikke fikk sove om natta, og det ble ikke bedre av den stadige trusselen:"oppfør deg, ellers..."

Lauveng er nå psykolog. Hun var psykiatrisk pasient i nesten 10 år.

Les også dette på psykolog Reidun Uelands hjemmeside.

Tankeblokker og ordsalat

I vinter hadde to psykiatriske sykepleiere og høyskolelektorer et innlegg i Aftenpostens aftenutgave om språket som psykiatriske sykepleiere skal bruke om sine pasienter.

De skriver at Opptrappingsplan for psykisk helse har som mål å gi et varmere og mer menneskelig samfunn, men nye måter å dokumentere på går i motsatt retning.

Pasienter kan for eksempel få diagnosene ineffektiv mestring, ineffektiv benekting, inadekvat rolleadferd eller forstyrret sosial samhandling avhengig av hva sykepleierne finner ut. Dette er neppe til hjelp for pasienten, sier de.

Språket som ligger til grunn i noen av de nye dokumentasjonssystemene, er svært fremmedgjørende og bidrar til en vi-/dem-tenkning.

De oppfordrer Aftens lesere til følgende tankeeksperiment:
Tenk deg at høstens tidsklemme hadde ført til at du trengte innleggelse på en psykiatrisk avdeling ved et av våre store sykehus. Etter at du er skrevet ut, ønsker du å få vite hva som står i papirene dine fra oppholdet. Da kan det stå at du under oppholdet var plaget med tankeimplantering, hadde svekket stemningsregulering eller hadde risiko for aktivitetsintoleranse.

Sykepleierne i avdelingen hadde gjennom oppholdet ditt vurdert blant annet din psykokognitive status, eksistensielle status og sikkerhetsstatus. Kanskje hadde de funnet ut at du hadde en adekvat tankeprosess, og at det var fravær av både neologismer, tankeblokker og ordsalat.

Og er du ikke blitt skremt av dette, kjære bloggleser, så les mer i Ordbog over de almindeligste psykologiske og psykiatriske fagudtryk

Gro Hillestad Thune med ny bok

– Det er et risikoprosjekt å gi et hjelpeapparat så stor makt som psykiatrien har. Mange pasienter ville hatt en sterk sak hvis de hadde klaget til den europeiske menneskerettighetsdomstolen, sier jurist Gro Hillestad Thune i dagens VG.

Neste torsdag gir hun ut boken Overgrep. Søkelys på psykiatrien, hvor hun har samlet 70 beskrivelser av negative opplevelser: henting med politimakt, bruk av belter over lang tid, medisiner som lammer, folk som blir dratt nakne inn på cellen, jenter som blir lagt ned av fem mannfolk, selvskadere som blir sydd uten bedøvelse.

Søndagens VG intervjuer flere om psykiatri. Alle ser visst ikke psykiatriens tvangsbruk som overgrep mot pasienter:

– Businessmenn og fagfolk sier aldri unnskyld. Det er å be om erstatningssak. Hvis folk vil ha en unnskyldning, får de bli katolikker og reise til Sør-Europa, sier en advokat og leder for en kontrollkommisjonen.

– Mye av det man kaller tvang, vil jeg heller kalle behandlingsplikt. Akkurat som barn har plikt til å gå på skole, har man til tider plikt til å motta hjelp. Hva er egentlig problemet med å være tvangsinnlagt for en dag eller to? De fleste kommer ut igjen raskt. Bare 800–900 er innlagt i mer enn tre måneder, sier han, og mener at påstandene om overgrep er overdrevet.

Piller & profitter

Piller & profiter er memoarer fra en legemiddelindustri med dødelig bivirkning, skrevet av John Virapen, tidligere direktør for svenske og internasjonale legemiddelselskaper gjennom tre decennier.

Piller & profiter er en rystende beretning om hvordan milliarder av kroner brukes på markedsføringen av våre daglige legemidler og hvordan uetiske metoder benyttes for å påvirke så vel leger og myndigheter som pasienter.

John Virapen beskriver også hvordan legemiddelindustrien manipulerer forskningsresultater i den hensikt å skjule for eksempel forekomsten av dødsfall i forbindelse med kliniske studier av nye uprøvde legemidler.

For å framskynde den svenske godkjennelsen av det ”antidepressive” legemiddelet Prozac (Fontex) lot legemiddeldirektøren og forfatteren John Virapen bestikke en svensk psykiater med oppdrag for Socialstyrelsen. Det kostet ”bare” 100 000 kr.

Bestikkelsene til legestanden tok seg også andre uttrykk. For eksempel i form av gratisturer til ferieparadiser, presanger, årgangsviner, festivaler, sprit og betalte bordellbesøk.

Detta er en bok som avslører spillet bak den virkelighet som godtroende pasienter daglig tvinges til å ha tillit til.

John Virapen er svensk statsborger, født i 1943 og oppvokst i Britiske Guyana av indiske foreldre. I begynnelsen av 60-tallet studerte han medisin i London og tok doktorgrad i psykologi.

Forfatteren har vært ansatt i mange legemiddelselskaper, svenske som internasjonale. Han startet som selger og arbeidet seg suksessivt oppover i bedriftene for til slutt å velges som v.d. for Ely Lilly & Co i Sverige. Hans mangeårige erfaring innen den multinasjonale legemiddelbransjen omfatter USA, Europa, Sentral- og Latin-Amerika. Blant de produkter han markedsførte inngikk Prozac/Fontex, Opren, insulin med flere.

John Virapen er nå bosatt i Tyskland.

Krav til pasienten

Det er hjelp å få i psykiatrien, skriver en pasient i Aftenpostens aftenutgave torsdag.

- Norsk psykiatri hjelper etter beste evne mennesker å komme seg på bena igjen når de har møtt veggen. Jeg tror likevel ikke vi bare kan stille krav til systemet selv, vi må også stille krav til dem som skal hjelpes, mener han.

Ved siden av at vi må spørre hvem hans VI er, lurer vi på følgende: Hvilke krav, da?

Dersom han mener at pasienten skal få lov til å ta ansvar for eget liv, og slik selv får stå for beslutninger vedrørende diagnose, behandlingstype og journalføring, er vi helt enige.

For eksempel skrev en annen pasient følgende i et innlegg i vinter:

- Jeg har selv vært underlagt både tvang og tvangsmedisinering i psykiatrien. Hver gang har jeg sagt meg villig til å være på sykehuset frivillig, men psykiatrien har likevel begått tvang, selv om hverken mitt eget eller andres liv var truet. Psykiatrien har begått tvang blant annet fordi jeg også sa at jeg ville nekte all form for medisinering.

Nå er jeg underlagt tvangsmedisinering utenfor institusjon, i mitt eget hjem. Det plager meg dypt. Psykiatrien vil forebygge utvikling av nye sykdomssymptomer. Men jeg vil heller gjennomleve de traumatiserte tilstandene på nytt enn å være medisinert til et liv som ikke er noe liv - i håp om at man neste gang setter seg ned for å lytte til meg, uten å medisinere meg.

Er det ikke snart på tide å oppheve psykisk helsevernlovs paragrafer om tvangsmedisinering, eller i det minste gi oss som i frisk tilstand ber om det, fritakingsrett for disse paragrafene?

Traumer, tvang - og nye traumer

Norsk psykiatri ligger på tvangstoppen i europeisk sammenheng. I Norge tvangsinnlegges 253 per 100 000 innbygger. I Sverige er tallet 114, i Danmark 34.

I en ny Sintef-rapport vises det til at forskning finner en stor forekomst - opp til 98%! - av traumatiske livshendelser hos mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon, og man mener at tvang kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer.

Helsemyndighetene er fullt klar over hvor uholdbar tvangsbruken er. Sosial- og helsedirektoratet skrev i en rapport i 2006: "Vi vet i dag lite om hvilken effekt henholdsvis tvungen innleggelse eller bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen. Eksisterende forskning er for eksempel ikke entydig i sine konklusjoner rundt den kliniske effekten av bruk av tvang... Vi har derfor også lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig. Vi har heller ingen systematisk kunnskap om hvordan ulike tvangsmidler eller måten de brukes på eventuelt virker på pasienten, verken på kortere eller lengre sikt."

Men tvangen fortsetter.

Psykiatriske forvrengninger

Aftenposten har nå i måneder kjørt en psykiatridebatt, som har involvert og engasjert mange. Flere med pasienterfaring fra psykiatrien har stått fram med sin historie - og fått kvasi-svar fra psykiatrien.

En av deltakerne mange lesere har satt stor pris på er generalsekretær Sunniva Ørstavik i Rådet for psykisk helse. I sitt siste innlegg listet hun opp rådende myter om tvang.

Så "svarer" lederen i Norsk psykiatrisk forening, Jan Olav Johannessen, henne - uten å gå inn på innholdet i mytene Ørstavik presenterer.

Ja, han tillater seg til og med å fordreie det Ørstavik skrev. Han skriver nemlig: "Ørstavik påstår at det eneste som kan forklare variasjoner i tvangsanvendelse er "kulturen på tjenestestedene"."

Men det Sunniva Ørstavik skrev var: "Helsetilsynet gjennomgikk i 2006 bruk av tvang og konstaterte at det eneste som kan forklare de store variasjonene er kulturen på tjenestestedene."

Likevel framstiller Psykiaterforeningens leder henne som om hun snakker "på egne vegne"!

Han bør heller ikke glemme at landets største brukerorganisasjon er medlemsorganisasjon i Rådet for psykisk helse. Den har sammenliknet psykiatrien med en afrikansk politistat.

Tillegg 5. april
I dag har Ansgar Gabrielsen og Sunniva Ørstavik et tilsvar til JOJ i Aftenposten. Det er bra. Vi husker jo saken fra Oslo tingrett i sommer, der en kvinne som frivillig hadde søkt hjelp ved Folloklinikken, ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.
Link: Tvangsdebatten er på rett spor.