Etter en barndom med gjentatte overgrep fra mine nærmeste fikk jeg som tenåring sammenbrudd, og var noen år senere innlagt på psykiatrisk sykehus i tre perioder. Verken ved første innleggelse eller senere ble min bakgrunn noen gang berørt, men de mente jeg led av hysteri og depresjon. Mine pårørende så ut til å trives godt i rollen som pårørende til sin syke datter, og ble behørig vartet opp av de ansatte da de troppet opp for å besøke pasienten.
Med min bakgrunn ble den daglige hygiene et besværlig ritual. På hele avdelingen fantes kun to bad, og ingen hadde låsbar dør. Så valget sto mellom å stå opp grytidlig mens de andre pasientene sov, og bare nattsøster var på vakt, eller å ikke vaske meg overhodet. Under mitt andre opphold resignerte jeg en tid, og gjorde som de andre innlagte kvinnene: sto naken foran servanten og vasket meg mens andre, inkludert de mannlige pleierne, for forbi. I egne øyne ble jeg da for en tid redusert til kun å være psykiatrisk pasient.
Hverdagen var preget av sysselsetting som var "egnet" for kvinner. Vi som var fysisk oppegående måtte vaske klærne til de sengeliggende pasientene, undertøy inkludert. Og på et treningskjøkken på sykehuset, ble de kvinnelige pasientene - mange av dem erfarne husmødre - undervist i matlagning av unge pleierassistenter. Vi var også nødt til å tilbringe endeløse dager på arbeidsstuen, en pest og plage for meg som opplevde skolens håndarbeidstimer som det reneste mareritt. Derfor foreslo jeg at det ble igangsatt en lesegruppe, men fikk tilbake bare et skjevt, oppgitt smil fra avdelingsoverlegen.
Ellers var det sjelden jeg fikk anledning til å se noen lege smile, for jeg fikk samtaler med lege bare en gang hver tredje uke. En gang ble jeg så desperat at jeg bokstavelig talt overfalt ham da han kom ut fra et møte. Så fikk de altså se hvor syk jeg egentlig kunne være.
I dagligstuen satt pleierne og snakket sammen om navngitte pasienter - mens andre pasienter hørte på. For eksempel sa en pleier at en av dem var så sår i skrittet at de burde gi henne en salve. Og en pleier sa til meg at jeg ikke måtte ha for mye å gjøre med en medpasient som jeg likte godt å være sammen med, fordi hun var schizofren og ville aldri bli frisk.
Siden jeg ikke ønsket å spise piller, var jeg nok en besværlig pasient. Det var et evig mas om at jeg burde ta medikamenter, men jeg var heldigvis ikke på tvangsparagraf. Troen på pillenes magiske virkning avstedkom en del lystighet blant oss pasienter, blant annet etter at en pasient som sov de uskyldiges søvn ble vekket av nattevakten, som sto ved sengen med pilleeske og vannglass, fordi det sto i kardex'en at pasienten skulle ta sovemedisin.
En av de medpasienters skjebne som gjorde sterkest inntrykk på meg var en dame som jeg syntes det var noe kjent med da jeg traff henne første gang. Dessverre kunne hun ikke snakke, ble det fortalt meg. Hun hadde vært innlagt ved sykehuset i årevis, og det var flere år siden hun hadde sagt et ord. Da jeg spurte henne om hun kunne være tanten til en av mine barndomsvenninner, bekreftet hun dette med et nikk. Jeg husket fra min barndom hvordan hun hadde sittet og snakket over kaffekoppen med andre kvinner i nabolaget, og jeg mintes de lange øyekastene mot håndvesken hennes, som pleide å inneholde godteri, fra oss barn. Så jeg fortsatte å snakke til henne, trakk fram historier om gamle dager og våre felles kjente. Og en dag begynte hun å snakke. Da ble det liv blant personalet. Ingen brød seg imidlertid om å finne ut av hva som hadde forårsaket dette "mirakelet". Kanskje trodde de det kom av at medisinene endelig hadde begynt å virke.
Dette ble en rystende eksistensiell erfaring for meg som ikke hadde rukket å bli helt klientifisert. Fra den dagen av begynte jeg å miste troen på psykiatriens ekspertise.
